Vil ut i det grønne

En av kvinnene reflekterte rundt usikkerheten hun følte ved å ta i bruk en stor, pent trimmet gressplen. Hun så aldri folk bruke gressplenen og det var heller ingen tegn eller fasiliteter som indikerte at dette området var ment for rekreasjon: «… Noen ganger finner du fine steder, men du tenker: Kan jeg være der? Er det for folk eller er det bare å se på?»

Kvinnene i undersøkelsen kommer fra både vestlige og ikke-vestlige land som Iran, Polen, Palestina, Afghanistan, Kongo, Kenya, Thailand, Russland, Portugal, Latvia, Colombia og Bulgaria. De har bodd i Norge i alt fra 1 til 43 år, og var mellom 27-70 år da de ble intervjuet. Forskerne benyttet seg av en kvalitativ metode der de intervjuet dem i form av samtaler.

Små grep

Innvandrerbefolkningen i vestlige land, inkludert Norge, er spesielt sårbar for en rekke psykiske og fysiske helseutfordringer. Den kvinnelige befolkningen er ekstra utsatt. Samtidig tyder forskning på at naturopplevelser og bruk av naturen gir den enkelte en bedre fysisk og psykisk helse. Førsteamanuensis Catherine Lorentzen har lenge forsket på folkehelse, fysisk aktivitet og innvandrere. Hun tror det er små grep som skal til for å få flere innvandrerkvinner til å ta i bruk naturen.

– Det er små endringer som skal til og det trenger verken å være kostnadskrevende eller kreve lange prosesser. Studien vår tyder på at økt informasjon til målgruppen kan være det første og enkleste tiltaket. Det kan dreie seg om hvilke tilbud som finnes i nærmiljøet, om allemannsretten/friluftsloven i Norge, som gir innbyggerne muligheter til å ferdes i veldig mange naturområder, og om bekledning og utstyr for et aktivt utendørsliv i kalde måneder, forteller Lorentzen.

Parker og strender

De fleste av kvinnene hadde positive opplevelser av naturen og kunne trekke klare tråder tilbake til naturopplevelser de hadde fra eget hjemland. De beskrev positive naturopplevelser både som barn og voksne, og mente at dette hadde formet deres egne holdninger til naturen.

«Vi bodde i en stor by, men vi likte godt naturen for det… Vi pleide å reise ut av byen og finne plasser som var fine og grønne»
– Iransk innvandrerkvinne

I studien mimret de polske og latviske kvinnene om glade sommerferier hos besteforeldre på landet hvor dagene var fylt med utelek og aktiviteter i naturen. De portugisiske og palestinske kvinnene husket positive opplevelser fra strendene i hjemlandet der de hadde vært mye i ungdomstiden.

Skummelt i skogen

Å være trygg og ha kontroll var en forutsetning for å oppsøke den norske naturen, og for mange av kvinnene i studien var skogen forbundet med frykt. I de fleste tilfeller beskrev de en frykt for overfall, men mange var også redde for å gå seg vill.

De understreket at de ikke var vant til å besøke skogen i hjemlandet – og absolutt ikke alene. Delvis fordi det var begrenset med skog der de bodde eller så var det assosiert med soldater og døde kropper. Å besøke skogen alene var heller ikke kulturelt akseptabelt for kvinner.

Flere av kvinnene følte seg trygge i skogen hvis de hadde selskap.

«Så noen ganger går jeg og venninnen min på tur sammen. Og ellers, når jeg er alene, går jeg en tur på gaten ved siden av skogen, og jeg tør ikke gå helt inn i skogen fordi jeg er redd for å gå meg vill. Fordi jeg ikke er så godt kjent med skogen her…»
– Iransk innvandrerkvinne

Ønsket seg norske turvenninner

Mangel på noen å gå på tur sammen med var også en av barrierene for å komme seg ut i naturen. Mange av kvinnene i studien var sosiale og likte å prate og dele opplevelser med andre. I hjemlandet var de vant til å være sammen med mennesker; i Norge var det sosiale nettverket deres mye mer begrenset. Noen av kvinnene ønsket spesielt norske turvenninner så de kunne lære seg norsk språk og få kunnskap om norsk botanikk, men de syntes det var utfordrende å bli kjent med nordmenn.

Du kan lese mer om undersøkelsen her